Nå er det gjort. Jeg har «trådt inn i de voksnes rekker», som hun så fint kalte det. Hun kuttet det siste lille av næring jeg fikk fra foreldrefronten – telefonregningen.

Ikke at jeg har hatt så innmari stort forbruk at det gjør noe (om man ser bort fra 1000-lappen jeg svidde av da jeg var i NY. Uhell.) men nå må jeg altså stå på helt egne ben. Her snakker vi hele 200 kr (!!!!!!!) i forskjell i budsjettet pr mnd, og jeg føler meg snurt, og separert fra moderskipet. Nada sponsorering fra mamsen og papsen. Begynner å kjenne det på kroppen at jeg blir 21 neste måned. Grøss og gru.

La meg ned og gråt meg i søvn over det hele, heldigvis med trøst fra mine to barn. Godt at de passer på meg, og at mannedyret lager dritgod milkshake som bøter litt på såret.

Heldigvis har det vært varmt og fint ute idag, så etter jeg kom hjem fra jobb har jeg og Piris vært ute hele to turer. Jeg har bestemt meg for å virkelig legge meg i selen på klikkertreningen igjen (selv om det bare er andre dagen nå da, så jeg skal kanskje ikke rope så veldig høyt) Mira har roet seg mye siden sist jeg la fra meg klikkeren, så hun begynner vel å bli litt mer moden. Hun har fått litt mer tålmodighet nå, men ikke i nærheten av hva som gjør det lett å jobbe med. Det var det som gjorde at interessen tabbet av sist, siden hun ble så innmari frustrert og furten av det. Nå holder hun ut noe lengre, og det er jo et godt utgangspunkt for oss begge

Nå er det film frem til jeg finner sengen. Raymond er på trening, og ser gleder meg ikke til å dra hjemmefra klokken 7 tre dager på rad, så her er det bare om å gjøre å være flink å legge seg.

Og så et lite spørsmål på slutten som jeg har lurt litt på i det siste. Det er egentlig av sjeldenhetene at dere faktisk spør om noe i kommentarene deres, for da svarer jeg selvsagt, men jeg lurer på om noen kommer tilbake og blir skuffet om jeg ikke svarer på kommentarene dere legger igjen? Har prøvd begge deler, men jeg vet jo ikke om dere leser!

8 Responses to “Når mor klipper navlestrengen”