Archive for the ‘Pusen’ Category

Idag er savnet etter minstepelsen sinnsykt stort. Versåsnill kom hjem bebi?

God morgen!
Tidlig oppe idag også, men idag var det for å sende tantejenta mi i barnehagen. Hun, babybror og mamsen var her på besøk i går, men når det var på tide å dra, så ville hun være igjen. Tante er selvsagt ikke tung å be, så da har vi hatt overnattingsgjest i natt!

Pus er desverre borte fortsatt. Det er kanskje rart for mange at jeg er helt motløs etter bare 5 dager, men slik jeg kjenner katten min, så må jeg innrømme at jeg er det. Jeg går å lurer på å ta bort matskålen og klorestativet, for å slippe å bli ekstra minnet på at hun ikke er her. Jeg er ikke i tvil om at hun enten ikke er rundt her, eller at hun har blitt truffet av bil. Jeg tviler derimot veldig sterkt på at hun har forlatt byggefeltet av seg selv, og da tynnes mulighetene veldig ut. Hun har aldri gått utenfor husets synsvidde før utenom når vi har gått tur og hun har vært med, og dermed så antar jeg at ikke sannsynligheten er noe større nå.

Prinsessa som var her i natt, har gjentatte ganger spurt, «Tante, korfor e ho Mira så lei sej?«. Tror du det skjærer i hjertet eller? Hvor har flokken blitt av? Hvorfor kommer hun ikke når vi roper når vi går tur, når hun pleier å komme av seg selv? Rart hva de får med seg disse barna, men hun har helt rett i at Mira ikke er seg selv, og at det virker som at hun er utrolig deppa. Og jeg skjønner det godt, for jeg kan ikke si annet enn at jeg er innmari deppa jeg og, til tross for at et pittelite håp finnes i meg enda.

Det er så urettferdig å bare få ha pus i et år. Hun har bodd her i nøyaktig et år og 16 dager da hun forsvant, og det er jo ca 19 år for lite!
Det er vondt å ikke vite

Pusen her i hus, er halvt rasekatt. Mamman til kullet er Balineser. De er enkelt forklart langhårede Siamesere. Det var egentlig ikke så mye fornuftig jeg fant om de på nettet, men jeg leste et sted at de «snakker» mye. Jeg spurte de som hadde kullet om mamman gjorde det, fordi jeg takler dårlig høylytte dyr. Mira er som regel helt stille (vertfall når vi er hjemme?) og jeg håper at alle fremtidige dyr blir like lavmælte i hus som henne. Eierne mente at hun ikke lagde noe særlig lyd, og da var jeg egentlig beroliget. Etter å ha hatt katten i hus i snart et år, så kan jeg si at katten på ingen måte er en bråkete katt. Hun mjauer aldri innendørs og er utrolig behaglig å ha i hus for en som er lydsky! Det som derimot skjer med (veldig) jevne mellomrom, er at hun setter seg ned å snakker. Gjerne med ting utenfor vinduet.

Skru lyden høyt, for iPhone er ikke det beste til å filme med, og katten er heller ikke så veldig høylytt av seg!
Midt inni et sted hører dere Mira som blir frustrert over at katten lager lyd! Her i hus skal det være stille!

Vi har vel hver vår ting vi samler på, med hensikt, eller uten hensikt. 

Vi har etterhvert pådratt oss tre små hus ute i hagen, to hundehus og et kattehus. Mira liker ikke å bruke hundehuset sitt noe særlig. Katten bruker heller ikke sitt, men er ofte å se i hundehuset. Mira går ikke inn i det hele tatt, faktisk. Jeg har ikke tenkt noe særlig over det, for jeg skjønner jo at hun vil være ute når hun først er ute. Det er jo ikke kaldt for e polarhund i oktober akkurat. Men da jeg var ute å tok bilder av inngangspartiet her om dagen skjønte jeg omtrent hvorfor hun ikke vil inn dit. Katta burde antagligvis omdøpes Dexter (jeg har Dexter på hjernen). Hun har nemlig samlet et eget likhus i hundehuset til Mira. Noe så sinnsykt motbydelig! Hun har kvesset av bunnen på gulvteppet og strødd sammen med musene og annet rusk, og lar de ligge der på utstilling. Jeg er veldig glad for at vi har et hundehus til, og det blir nok det som blir brukt her i gården. Mira’s assosiasjoner til dette er nok ikke noe bedre enn mine, antar jeg.

Det er rart hvordan verdens mest kosesyke og hjemmekjære kjæledyr samtidig kan være et rovdyr som dreper mus for morro skyld. Definisjonen av et dobbeltliv.

Været gjør det på ingen måte enkelt å være student midt i eksamenslesingen for tiden! Jeg er usannsynlig solbrent etter å ha lest på verandaen i bare bikini i hele går, og idag turte jeg bare å sitte ute en liten stund før jeg trekte inn igjen. I morgen får det stå til på en eksamen til, selv om jeg på ingen måte er så forberedt som jeg hadde en plan om å være. Har jo litt annet å tenke på i disse tider også, så. Vi får bare se hvordan det går.
Ikke nok med at jeg leste ute hele dagen, men når mannedyret var ferdig på jobb tok han med seg grillmat +++ og stelte istand en bedre grillmiddag på verandan også!  Vi er svake for grillmat begge to, bare at jeg foretrekker gassgrill fremfor kull, men der brånekter han. Er ikke grillmat uten at det smaker kull, tydeligvis.

Jeg skjønte fint lite da katten kom inn her tidligre, og bråkte noe enormt. Hun lager veldig sjeldent lyd til vanlig, men nå gikk kjeften i ett. Dørene står åpne nå som det er så varmt, så hun går ut og inn som hun vil. Jeg ser bort i hjørnet, der hun ligger å kikker på noe som for meg så ut som bæsj (skal ærlig innrømme at jeg bare har på meg en kontaktlinse fordi jeg klør sånn av pollenallergien). Jeg blir naturligvis litt satt ut, siden verken Mira eller katten bæsjer inne, men når jeg kommer bort, så er det ikke det, det er en fugl, der hodet nesten er slitt fra kroppen. Herrejesuskristus.
Jeg kan på de aller fleste områder godta at katter er katter, og hunder er hunder, men akkurat dette med å ta med fangsten hjem, det syns jeg VELDIG lite om. Trodde strengt tatt ikke at dovendyret var noen jeger i det hele tatt, men hun har da tydligvis instinktene i orden. I tillegg så skal hun vise seg frem, så hun kaster den stakkars fuglen veggimellom! Så nå flakser det fjør i hele gangen, på badet og på stuen, og jeg måtte få dette stakkars kadaveret ut. Jeg MYGLER innvendig. Katt selges. Neida, bare tulla.

ÆSJ!