En liten venn i verden … ♥

Bebien min er hjemme igjen! Det har gått mye bedre denne gangen her, enn når gamlemor ble kastrert. Vetrinær kunne fortelle at pus har vært rolig og avslappet hele tiden, og at hun spiser (veldig) godt til å være nyoperert. Nå ligger hun å vasker seg, for lukten rakk å sette seg i pelsen etter et uhell i reisevesken på den 45 minutter lange turen hjem. Jeg trodde hun måtte gå med body slik som Mira måtte da hun ble kastrert i sommer (se bilder her) men det var visst ikke nødvendig, for stingene er sånn at hun ikke når tak i dem uansett. Såret er faktisk kjempefint, ser ikke ferskt ut i det hele tatt! Lite pels og titsa på lufting derimot! Heheh!

Mira var også med å hente pus, for hun skulle inn for sin årlige vaksine. Hunder som er på kennel eller på hundetreff skal visst vaksineres årlig mot kennelhoste, så da gjør vi det. Mira syns disse vetrinærene er så sjarmerende at hun bryr seg ikke om at hun vår sprøyter stukket opp i nesa! Søtis.

I kveld blir det jobbing på meg! Nest siste vakt denne uken. Halleluja!

Morgendagen kan ikke være langt nok unna. Pus skal til vetrinær til kastrering klokken halv 8 i morgen tidlig. Det knuser mammahjertet mitt sånn, for jeg føler – nok en gang – at jeg påfører pelsen smerte. Det har vært bestemt siden før pus kom i hus at hun skulle kastreres før hun ble utekatt, fordi jeg har tenkt å ta min del av samfunnsansvaret ved å ikke tilføre flere kattunger til et allerede stappet marked, og fordi jeg ikke vil bli noen bitter kattedame med 7 katter rekende rundt på tomten.

Jeg er så nervøs at jeg kunne krepert av mindre. Gamlepus’ kastrering for noen år siden var et mareritt uten like. Vi leverte pusen helt fin, men litt stresset, og fikk tilbake en katt som var halvt i narkose, med størknet bæsj all over både henne selv og buret, med beskjed om å skylde på katten, for hun var «type sint katt»… Både vi og pus følte vel egentlig at hun ble utrolig dårlig behandlet. De brukte også uendelig lang tid på å få katten ut av buret, og bannet og steiket over hvor udugelig denne sinte katten var. Man skulle tro det var slikt vetrinærer måtte lære seg å håndtere. Det er vel naturlig å bli stresset og å forsvare seg når en er på et nytt sted og ikke skjønner hva som skjer.

Vi har heldigvis byttet vetrinær etter den hendelsen og kommer heller ikke til å dra tilbake dit. Vi har heldigvis aldri vært misfornøyd med behandlingen hos den nye vetrinæren, verken med Mira eller med Pus. Jeg bare håper inderlig at dette blir en mye bedre opplevelse, både for meg som sitter igjen uten pus i et døgn, og for pusen som må «sove borte» til torsdag. Håper jeg får sove i natt! Jeg er faktisk helt usaklig i ulage over dette her! Kanskje jeg er en kattedame likevel…

En intetanende pus som for øyeblikket ligger å slikker en sovende Mira i øret!
Søskenkjærlighet! ♥

Som nevnt i forrige innlegg, så har pus vært mest intressert i utsiden av pusehuset, og ikke turt seg gjennom porten med mindre hun fikk en dytt i ræva. Idag tok jeg av magnetene som lagde motstand i porten, og begynte «kattetreningen».

Mira skjønte fint lite når det var pus som ble tilbudt godbiter mot handlinger, og følte seg nok ganske tilsidesatt stakkar. Men pusen må skjønne at det er bare positivt å gå inn i huset. Jeg må innrømme at det kanskje er litt lettere å trene Mira, men det gikk egentlig over all forventning dette også. Nå går pus ut og inn av huset, selv om hun bare går inn om hun vet at det er noe å hente der inne.

Endelig kom våren til Sunnmøre også (bank i bordet)

I følge telleren på siden til pus, så ble hun et halvt år i går! Det har gått dødsfort, syns det var i forrige uke at katten var kjemperedd for Mira, og jeg faktisk ikke en gang var sikker på at vi kunne beholde pusen om ting skulle fortsette slik. Heldigvis gikk det bare litt over en uke før de gikk bedre overens, siden det har de blitt Knoll og Tott de to.

Det er faktisk en litt skremmende tanke at pus snart skal ut i verden. Heldigvis har hun et par måneder igjen før hun er gammel nok.
Utepus. Tenk om hun liker seg så godt ute at hun bare vil inn for å spise? Hun viser allerede stor interesse for alt som befinner seg utenfor husets fire vegger, og sitter klar ved døren så snart jeg skal ut, i håp om å få lufte seg litt. Jeg som er så glad i å ha en kosepus som gjør alt for å få sove på skulderen eller på fanget.
Så har man bilene. Tenk om hun ikke skjønner at hun må passe seg? Jeg føler meg mye tryggere med en hund, der jeg aldri på en sånn måte «gir slipp på kontrollen». Mira er i bånd eller innenfor synsvidde når hun er ute.
Samtidig ville jeg aldri vært foruten katt. Jeg har vokst opp med katt, og jeg syns et hvert hus trenger en katt, og at det føles tomt ut hjemme uten.  Samtidig som de to er like, så er de så utrolig ulike, og gir av seg selv på to helt forskjellige måter.
De utfyller den fine, lille familien vår begge to ♥