Nå er det gjort. Jeg har «trådt inn i de voksnes rekker», som hun så fint kalte det. Hun kuttet det siste lille av næring jeg fikk fra foreldrefronten – telefonregningen.

Ikke at jeg har hatt så innmari stort forbruk at det gjør noe (om man ser bort fra 1000-lappen jeg svidde av da jeg var i NY. Uhell.) men nå må jeg altså stå på helt egne ben. Her snakker vi hele 200 kr (!!!!!!!) i forskjell i budsjettet pr mnd, og jeg føler meg snurt, og separert fra moderskipet. Nada sponsorering fra mamsen og papsen. Begynner å kjenne det på kroppen at jeg blir 21 neste måned. Grøss og gru.

La meg ned og gråt meg i søvn over det hele, heldigvis med trøst fra mine to barn. Godt at de passer på meg, og at mannedyret lager dritgod milkshake som bøter litt på såret.

Heldigvis har det vært varmt og fint ute idag, så etter jeg kom hjem fra jobb har jeg og Piris vært ute hele to turer. Jeg har bestemt meg for å virkelig legge meg i selen på klikkertreningen igjen (selv om det bare er andre dagen nå da, så jeg skal kanskje ikke rope så veldig høyt) Mira har roet seg mye siden sist jeg la fra meg klikkeren, så hun begynner vel å bli litt mer moden. Hun har fått litt mer tålmodighet nå, men ikke i nærheten av hva som gjør det lett å jobbe med. Det var det som gjorde at interessen tabbet av sist, siden hun ble så innmari frustrert og furten av det. Nå holder hun ut noe lengre, og det er jo et godt utgangspunkt for oss begge

Nå er det film frem til jeg finner sengen. Raymond er på trening, og ser gleder meg ikke til å dra hjemmefra klokken 7 tre dager på rad, så her er det bare om å gjøre å være flink å legge seg.

Og så et lite spørsmål på slutten som jeg har lurt litt på i det siste. Det er egentlig av sjeldenhetene at dere faktisk spør om noe i kommentarene deres, for da svarer jeg selvsagt, men jeg lurer på om noen kommer tilbake og blir skuffet om jeg ikke svarer på kommentarene dere legger igjen? Har prøvd begge deler, men jeg vet jo ikke om dere leser!

Tenn lys !
To lys skal skinne for kjærlighet og tro,
for dem som viser omsorg og alltid bygger bro.
Må fanger få sin frihet og flyktninger et hjem.
Tenn lys for dem som gråter og dem som trøster dem.

Bebis har endelig kommet hjem. Det kjennes ut som en evighet jeg har sittet her idag å ventet på at Raymond skulle bli ferdig på jobb og ta henne med hjem fra overnatting. Raymond måtte dra igjen med en gang, så jeg og Mira dro på tur alene. Kanskje like greit egentlig, for jeg hadde planer om å ha med klikkeren på tur også. Flere kokker, mere rot sier de, og jeg tror det er litt av det samme når det kommer til trenere. Idag bestemte jeg meg for å prøve langline, noe jeg ikke har turt før i år, i frykt for å brekke lårhalsen på glatta om dyret skulle finne på å løpe etter noe. Hun viste antydninger til å legge seg fremst i lina med en gang vi kom ut av døra, og treningen begynte allerede i innkjørselen. Men det er helt greit, for vi hadde ikke komt mange meterne før jeg så resultater. På hele turen på en og en halv time, så rykket hun EN eneste gang, noe som er ufattlig store fremskritt. Hun har hele tiden vist at hun er et trekkdyr, og hun tror at hennes jobb er å få oss opp bakkene. Idag var hun lynkjapp å reagere dersom hun strammet lina, så bremset hun opp så lina ble slakk igjen. Hvorfor har jeg ikke begynt med klikkeren før???

Det er ikke mye som er like magisk som å gå tur i snøen å se på folk som har pyntet vinduene sine med adventsstaker og julestjerner. Alt for kaldt i ansiktet, og alt for varmt i trøya. Men det er koslig likevel. Vi gikk forbi ei stor, mørk, snølagt mark, der det tydeligvis var hjort ute å gikk. Vi så dem ikke, men Mira hørte dem, tydeligvis. Ser opp på meg med de store våte øyenene som helt tydelig spør: «Vi tar dem da, mamma??».  Ah, vinteren er kanskje kald å jævlig, men den har sine øyeblikk den også. Magisk ♥

Plutselig her en dag fikk jeg et innfall om å begynne å lese meg opp på klikkertrening. Vi er nogenlunde fornøyde med hverdagslydigheten til Mira, så dette er mest for hobbyen sin del, for jeg har lyst å prøve noe nytt sammen med menneskets beste venn. Etter å ha tatt Canis klikkerkurs, så anskaffet jeg endelig klikker, og har begynt å prøve meg frem i praksis. Vel, det vil si, jeg begynte i gårkveld.

Dersom klikkertreningen vår slår feil, så er det min feil, ikke Mira sin. Hun tok konseptet kjempefort, og tilbyr allerede targeting på targetstick (stikke nesa borti et mål jeg har lagt frem. I vårt tilfelle noe så simpelt som en penn) og å ligge. Noe av poenget med klikkertreningen er jo at du ikke får be hunden om å gjøre det, den skal tilby seg å gjøre det helt selv.  Mira syns jo selvfølgelig at det er flott å stikke nesa borti en penn ørtibørti ganger etterhverandre, og få godis for hver gang! FOR et hundeliv liksom. Jeg gleder meg til å se hvor mye hun kommer til å få til etterhvert, og syns vertfall at det er kjempestas å se resultater så fort, selv om jeg selvfølgelig prøver å ikke ta gleden på forskudd. Samtidig syns jeg det er vanskelig å vite hvor fort jeg bør gå fremover, og hvor mange ting jeg bør satse på at hun kan begynne å trene på så fort. Øvelse gjør mester, og man kan ikke forvente å gjøre det perfekt før man har gjort det en god stund. Prøving og feiling må nok til her, som på alle andre områder i livet. Tips mottas i alle fall med takk!

Mira ser hverfall ut til å elske det. I tillegg til det, så innser man på en måte hvor påvirket en hund blir av å skulle bruke hodet. Det omtrent som man kan høre tannhjula gå rundt oppe i skolten på dyret, og så snart vi tar pause, så må hun sove. Hun blir dødssliten av å skulle finne ut nye ting å gjøre for å få godis. Heldigvis har jeg til gode å se henne frustrert over det, selv om jeg ser for meg at det også er en fase man må gjennom når man holder på med klikkertrening?

Eksempel på klikkertrening. Kilde: Canis.no

Noen som vet om fine hundeblogger, sider om hund, forumer?  Anything?