Archive for the ‘Milla’ Category

Da vi hadde Milla her hos oss filmet vi de ene dagen vi slapp de løs på fjellet. Lite varmer en huskymams mer enn å se pelsen i full firsprang løs i skogen. Vi er utrolig heldige som kunne ha to huskyer med oss på fjellet, der begge to er stødige på innkalling – rasen tatt i betraktning!

Både vi og Mira savner Milla, og vi håper det ordner seg for henne og at hun får et fint liv

Huskykos! <3

Idag reiser Milla, og flokken blir nok engang rundet ned til tre medlemmer.

Idag har hun spist på det nye buret organisasjonen kom med etter hun tygde istykker buret vårt, men det er heldigvis brukende en liten stund til selv om hun har tygget på låsen. Til tross for at det er mest vondt å sende henne videre, så skal det bli litt godt å slippe å bekymre seg for om hun skader seg selv eller tingene våre når vi er på jobb og skole. Utrolig rart hvor fort man blir vant til et ekstra medlem i hus, og hvor stusslig det blir når de drar. Plutselig er Mira alenebarn igjen, og vi sitter igjen med en følelse av «tomt» hus. Milla har trivest godt hos oss, og blitt mer og mer husvarm, og kommet inn i våres rutiner. Det har vært kjempefint å ha henne her når vi selv er her, og jeg skulle gjerne sett at hun fikk være boende her til nytt hjem dukket opp. Nå går det desverre ikke alltid som man vil her i verden.. Jeg håper uansett at vi får se mer til Milla i fremtiden.

Nå gleder meg i alle fall til Mira får en ny firbent venn i hus. Ikke at jeg vet når det blir, jeg har vært på let etter den perfekte kompis i flere måneder allerede, men høye krav og «uvanlige» ønsker krever nok litt mer tid, og mye mer leting. Det er ikke usannsynlig at jeg må enten til Sverige eller Finland (eller å gi opp noen av kravnene jeg har stilt, men det blir vertfall ikke ennå), så her er det bare å smøre seg med tålmodighet. Har jeg flaks dukker det opp et kull i løpet av året, men det ser ikke direkte lyst ut enda i alle fall. Vi får klare oss en stund til med valpesyke. Jeg trøster meg med at tiden går fort – om to måneder er Mira 3 (!!) år! Hjelpes! Bebien min <3

Mai 2010

Det er nå blitt en uke siden Milla kom i hus. Men sannheten er at hun ikke var her i natt. I går kveld ble organisasjonen med ansvaret for henne nødt å komme hit og hente henne, da jeg hadde skole idag, og Milla ikke takler å være alene, selv i Mira´s selskap. 

Milla er ei kjempehærlig jente, kosen og lydig, hun trår varsomt og er kanskje litt… usikker? Hun har knyttet seg veldig til meg denne uken, og det virker som hun trives her hos oss. Vi koser oss med henne når vi er hjemme, og det er ikke noen andre problemer enn at hun skvetter litt på gulvet når hun blir giret, eller Mira sier fra at nok er nok. Problemet med Milla oppstår når hun må være hjemme alene. Vi fikk oppgitt av tidligere eier at Milla hadde litt separasjonsangst, men det viser seg at det er verre enn som så. Milla får ikke stressmage eller skjelvinger slik Mira hadde tidligere da hun slet med separasjonsanst (klikk for å lese om det), så at hun har angst, er jeg kanskje litt i tvil om. Men hun kjeder seg definitivt når hun må være hjemme alene! På et par timer i går da jeg var en snartur på skolen, ramponerte Milla hele stålburet vårt, kom seg ut i rommet der Mira ligger fritt, og rev i stykker alle tepper, sengen til Mira, kontorstolen min, vesken min, laderen til printeren min og egentlig alt annet hun hadde mulighet til å komme i nærheten av. Hun hadde også gått løs på døra og dørlista for å komme seg ut i resten av huset, heldigvis uten hell! Det så rett og slett ikke ut der inne.

Siden jeg måtte bort idag også, og ikke kan stole på at Milla kan være her alene, selv i bur, måtte hun finne seg i å dra på besøk til et annet beredskapshjem både i natt og hele dagen idag. Nå har hun kommet tilbake, sammen med to nye bur, som hun skal bo i på nattestid og når vi er borte frem til mandag. Her snakker vi Milla i bur, inni et større bur. Vi tar ingen sjanser på at hun kommer seg ut igjen og får ramponert mer før hun skal videre. Planen fremover er at hun skal i et beredskapshjem der det er mennesker hjemme hele tiden, slik at hun får trener gradvis til å være i bur, og alene, men samtidig under oppsyn slik at det ikke blir mer materiell skade hos noen, eller at hun i verste fall skader seg selv ved et uhell. Frem til da skal hun få kose og leke her hos meg og Mira i et par dager til!

Jeg har fått mange spørsmål siste uken på hvorfor jeg har meldt meg som fosterhjem. Hvorfor jeg tar på meg en «problemhund», og kostnaden det er med å holde noen andres hund med både mat og utstyr (og det som blir ødelagt). Jeg har jo egentlig ikke noe fornuftig svar, men grunnen er nok at dyrehjertet mitt er veldig stort! Selv etter all skaden Milla har gjort, så vet jeg jo innerst inne at det ikke skjer fordi Milla vil ødelegge mine ting eller at hun vil meg vondt, og jeg syns at Milla fortjener at noen står opp for henne og i det minste prøver å gi henne en ekstra sjanse her i livet etter den tøffe starten hun har fått. Jeg har så innmari stor samvittighet for at denne lille pelsen ikke har fått det livet hun fortjener, i et trygt hjem med trygge eiere. Jeg trives veldig med hunder i hus, og jeg kan ikke forstå hvordan noen kan gjøre noe som kan påvirke disse dyra negativt. Jeg ser så stort potensiale i den lille kosesyke dotten som ikke vil noe mer her i verden enn å få ligge inntil deg på gulvet og gnure fjeset sitt inntil deg.

Det vil kreves mye av en eventuell ny eier på Milla. Hun har  komplekser, og kommer til å trenge arbeid, men for den med nok tid og riktig kompetanse, så har jeg ingen tvil om at hun kan bli verdens beste venn! Det er ingen garanti for at denne nye eieren dukker opp, men vi krysser det som krysses kan for at han gjør det. Jeg håper folk tenker seg om en ekstra gang før de skaffer seg hund etter å ha lest dette. Husk at du legger lista for livet hunden kommer til å få, og husk for all del at resultatet vi har sett av å ha Milla her denne uken, det kan faktisk skje deg som hundeeier til tross for at du er flink óg. Det finnes ustabile individer også, og i en hund, selv med flinke oppdrettere og friske foreldre, kan man faktisk få seg overraskelser i form av fysiske og psykiske lidelser, selv om sjansen heldigvis er ganske  liten. Det er risken man tar for å få privilegiet av å ha verdens beste venn.

Vi håper på en bedre fremtid for Milla, som har smeltet hjertet mitt sånn, til tross for alle tingene våre hun har ødelagt

Dag nr to med full rulle her i hus. Jeg trodde de kom til å slite ut hverandre etter første kvelden, men det har vært action her idag også. 

Milla har ikke fred i kroppen enda, og selv når Mira tar en time-out så går Milla å trør og tråkker veldig. VELDIG uvant for meg, som aldri har hatt en urolig hund hjemme. Men de har vært to timer hjemme alene idag, uten å klikke helt! Jeg satt av en time før jeg dro (ja, en hel time), hvor jeg hadde Milla i bur, og Mira på plassen sin på rommet sitt, og lukket døren. Jeg var helt stille, og gjorde meg ferdig med det jeg skulle, og gikk inn to ganger i løpet av timen å belønnet når de ikke laget leven. Når det hadde vært stilt en stund dro jeg to timer på jobb. Suksess!

Ellers gleder jeg meg til hun roer seg og finner seg til rette, for hun har ikke helt stålkontroll på blæren nå som hun herjer hele tiden. Jeg tror ikke det er fordi hun ikke er husren, for hun passer på å gjøre fra seg når vi er ute og, men hun har hatt et par skvette-uhell inne siden i går. Jeg løftet (!) nettopp Milla ut i hagen etter at hun gjorde seg klar til å skvette inne, og da hun kom inn igjen falt hun omsider til ro og ligger nå å peser for å få tilbake pusten. Mira trengte det nok hun og, for hun er jo voksen, og har egentlig ikke intresse for å leke hele døgnet lengre. Kanskje jeg får fred en liten halvtime??  Jeg prøver meg på et par episoder med serier så kanskje jeg blir kvitt hodepinen og kan ta helg før skolen starter på igjen på mandag

Milla er ei Alaska huskytispe på 11 mnd, som skal bo hos oss en stund fremover! Hun er ikke vår, men vi skal være beredskapshjem frem til den perfekte eier for henne dukker opp.

Etter jeg hentet henne, dro vi rett på Amfi Moa for å kjøpe nytt halsbånd. Jeg syns det var så tynt og kjipt det hun hadde, så nå spanderte vi på et skikkelig Non Stop kvalitetshalsbånd, samme som Mira har. Milla likte seg på ingen måte på moa, så jeg tenker at her må det nok litt miljø-trening til. (Og båndtrening, herregud den lille pelsdotten er sterk!)

Etter vi kom hjem har vi introdusert pelsene for hverandre, og de har lekt mer eller mindre i et sett siden det. De går godt overens, men Mira har gått inn i en «mammarolle» for henne, og så snart Milla får litt tilsnakk, så står Mira der klar til å forsterke det med å lage litt lyd og å ta nedi henne. Sånt må man regne med, og de er jo gode venner utenom, så jeg regner med Milla syns det er greit!

NÅ er det klart for lasagne! Raymond jobbet overtid mens jeg har fartet rundt i hele dag, og nå kom vi plutselig på at ingen av oss har spist siden lunch idag. Rumlekor! Vi gleder oss til å se hvordan hverdagen blir fremover, og ikke minst hvor lenge vi får ha Milla her før det dukker opp en heldig eier!