Hei!
Linda heter jeg! Her på bloggen finner du lite cupcakes, moteklær og sminke, så dersom det er det du leter etter, så er du på villspor. Her finner du derimot familien min bestående av meg selv, mannedyret og huskypelsen Mira, og hverdagen vår i vårt ”nyinnkjøpte” hus! Her sjongleres rollene som bloggerinne, student, kjæreste, huskymams, deltidsarbeider, hobbysnekker og støvsugerinne. Du er velkommen til å følge med!
For å kontakte meg, klikk her!
Alt merket med Liinda.net og Liinda Photo hører til dette domenet
Om Mira
Mira er ei husky/malamute tispe som er født 3. Mars 2010. Vi dro å hentet henne 4.Mai, og hun ble sådan midtpunktet i russetiden til både meg og mannedyret. Vel verdt, da hun betyr sinnsykt mye for oss.
Mira er spansk for syn, og ofte brukt for Mirakel. Hun ble et lite mirakel for oss, da det var veldig mye frem og tilbake før det var avklart at vi fikk henne. Først fikk vi broren hennes, så fikk vi ikke ha hund av husverten likevel, før han ombestemte seg, og vi fikk Mira. Ikke at det gjorde oss noe, hun var den fineste vi har sett! ♥
Mira opptar sinnsykt mye av tiden vår, og selv om det virker idyllisk, så nekter jeg ikke for at det er et reelt slit noen ganger. Dyret trenger oppmerksomhet ganske mange timer i døgnet, trenger kontinuerlig stimulering, og alt er ikke like koslig som det kan se ut på overflaten. En hund går gjennom flere perioder med livet med trass, løpetider der du snakker til en vegg, og perioder der de rett og slett ikke er friske, og trenger mye omsorg og mye oppsyn. Før man vet ordet av det har hunden blitt syk, fått psykiske plager, eller noe annet som krever mye penger og mye oppmerksomhet. Det er enormt krevende å ha hund, og det bør være et nøye gjennomtenkt valg å skaffe seg hund. De fleste tenker ikke over at første året med hund er veldig slitsomt, at hunden er valp til den er mellom 1,5 til 2 år gammel eller at hunden skal være i familien i opp til 15 (!!) år. En hund er ikke bare kos og sjarm, det er også masse arbeid. Likevel så er det så fryktelig verdt det, når alt kommer til alt, og jeg kan ikke se for meg en tilværelse uten hund i hus lengre. Jeg personlig har vokst opp uten hund, men ville ikke gått tilbake til det for alt i verden! Jeg bruker gladlig 90% av fritiden min på et vesen som gir så uendelig mye ubetinget kjærlighet tilbake
- Kategorien om Mira ligger her
- Siden om Mira’s utvikling ligger her
- Siden om Mira’s foreldre ligger her
Utvalgte innlegg som kan være av interesse
Hei! Mira er kjempe søt:) jeg bruker omtrent all min våkne tid sammen med hundene mine, så fremt jeg ikker er syk eller noe sånnt:)
Polar hund er kanskje ikke det besste førstevalget av hund? jeg ble ihvertfall fortalt det når jeg skulle skaffe meg hund, men jeg synnes det var verdt det, og synnes ikke det er noe slit i det heletatt lenger nå, det jeg synnes var mest slit, var da han minste her fortsatt ikke var husren, han gammleste er ikke det, å kommer nok aldrig til å bli 100% husren.
Hvordan går det med treningen av hunden hos dere? er hun sta? mine er sinnsykt stae, å nesten helt umulig å ha med å gjøre. han yngste her er ca 6 dager gammlere enn Mira:)
SV: Nei, hos oss har det ikke vært noe problem. Mira er utrolig rolig til å være av de rasene hun er, tror jeg, noe som egentlig har gjort henne til en drøm å ha med å gjøre
Hun er igrunn ikke så sta heller 
Hun gjør stort sett det vi ber henne om, selvfølgelig med noen unntak, men annet kan vel ikke forventes når hun fortsatt er unghund 
Vi var litt skeptisk til å velge polarhund som førstehund, men fant ut at om vi anskaffet en annen hund først, ville det gå flere år før vi fikk den typen som vi (les: samboern) ville ha. Så vi tok heller sjangsen, med godt resultat 
Hun er heller ikke så krevende som jeg hører andre med polarhund sier at deres hunder er. Mira er egentlig litt sofagris, og sier ikke nei takk til å få ligge ved siden av noen i sofan hele kvelden. Selvfølgelig, jeg sier ikke at hun ikke er glad i tur heller, jeg bare påpeker at hun ikke akkuratt er rasetypisk x) Ikke liker hun å være ute alene heller, så vi kan ikke sette henne ute i løpestreng uten at vi selv er ute. Det er vel heller ikke normalt for slike hunder.
Når det kommer til trening så er det egentlig mest klikkertrening og båndtrening det går i hos oss for tiden. Hun er jo trekkhund, og desverre har vi ikke helt lykkes med å lære henne når det er greit å dra og ikke, noe som resulterer i at hun drar litt mer enn ønskelig i båndet når vi går tur. Ellers har jeg akkurat lest meg opp på klikkertrening, og fattet interesse for det, så jeg håper å få lært henne et og annet kult ved hjelp av det
Jeg er helt enig i at jeg ikke ser «slitet» lengre nå. Jeg syns også det var litt slitsomt i den verste tisse-inne-perioden, men det gikk heldigvis relativt fort over. Løpetidene hennes er slitsomme, fordi hun blir helt fjern, og hun har ikke kontroll på hva hun gjør selv en gang. Hva vi ber henne om tror jeg ikke hun oppdager en gang. Heldigvis har hun ikke løpetid så alt for ofte da.
Nå etter siste løpetiden har Mira blitt skikkelig kosete og avslappet, og vokst inn i rollen som den hunden jeg har sett for meg å ha i hus. (Jeg er av de som foretrekker avslappa hunder fremfor viltre valper, om du skjønner hva jeg mener
) Kjipt med eldstemann som ikke er husren da 
Men så han hadde blitt brukt mye i spann og sånt, så da leser jeg mellom linjene at det sikkert har vært en utehund? 
Han skjønner vel rett og slett ikke hvorfor det er feil å tisse inne dersom han har vokst opp ute kanskje 
Hei. eldstemann har vært innehund siden han var liten ja, men han er faktisk tilnærmet husren nå:) har hatt han inne noen netter, og han gjør ikke fra seg inne i det heletatt lenger, så det har gått veldig fort til at han lærte seg det.
Det med å lære hunden forskjell på når den skal trekke og ikke, er veldig vanskelig, enkleste måten å gjøre det på, vil jeg tro er ved og få takk i en trekk sæle, og prøve å lære henne forskjellen på sæla og halsbåndet, er ihvertfall sånn jeg gjør det, og det funker ok, men blir ikke heldt fri den trekkinga, desverre.
Du er heldig som har en så rolig husky, Tiko, som er yngstemann her, er en ledertype, som går først å spannet, og av den grunn er han veeeldig vanskelig å ha med å gjøre til tider, for han er så dominerende, men jeg har nå fått litt kustus på gutten nå da:) tror også hannhunder som ikke er kastrert er mer «ville» enn tisper. finnes jo unntak da.
hvordan går det med seperasjonsangsten hennes? Tiko hadde også separasjonsangst da han kom hit. det jeg gjorde, var å gå ut av rommet i ikke stort mer enn 4-5 sekunder igangen til og begynne med, holdt på med det til country kom, jeg økte selvfølgelig tiden ettersom jeg så at han ble roligere når han var alene, og til slutt kunne jeg gå fra ham i 1 times tid uten noe problem. jeg merket om det hadde gått for lang tid når jeg kom hjem, for han tisset bestandig på seg når jeg var borte for lenge(etter at han var husren også) også spiste han ikke skikkelig mat, men nå er han det største matvraket jeg har sett, jeg må faktisk stå ute i hundegården å passe på maten til Country så Tiko ikke stjeler den xD
men om du kjenner noen som har spann, så er det veldig lurt å sette henne sammen med dem når de trener noen gang, hunden får økt selvtillit av det også, sånn at du får en tryggere hund:) enda en husky er også å anbefale, men det blir endel mer kostnader osv da, men om du har 2, så kan du gjøre som meg, jeg tok en spark å satte ett par slalomski på, så de får trekke den, funker veldig bra:)
sjekk gjerne videoer osv som jeg legger ut på bloggen:)
SV: Det var planen å gjøre som du, å la sele være til trekk og halsbånd til tur, men vi har fått problemet med at halsen hennes er tykkere enn hodet hennes, og dermed vrir hun seg ut av selv halvstrup-bånd. Dermed føler vi oss tryggere med sele når vi skal gå rundt folk, og derfor bruker vi sele 80% av gangene vi skal ut.
. Vi vil selvfølgelig gjerne ha en hund til som selskap til henne, men slik situasjonen er nå, så er det for risikabelt å ha to hunder, leige bolig og to eigere under utdanning (Raymond er lærling). Vi har ikke engang begynt å tenke på å kjøpe hus, siden han må bli ferdig med lærlingtiden, og jeg må skaffe egenkapital før jeg får bli medeiger. Kan ikke risikere å stå uten bolig med to hunder. Vi prøver vertfall å få sosialisert mest mulig, og er på hundetreff med jevne mellomrom, samtidig som vi tar oss god tid til å hilse på alle hundene som bor rundt her. Det værste jeg er ser eigere som drar med seg dyra sine når de møter andre. (Eller enda verre, løfter dem opp…)
Planen er å la henne trekke sammen med andre etterhvert ja. Men først skal hun HDrøntges, og bli 18 mnd. Er ikke anbefalt å belaste hoftene med trekking før den tid (spes. polarhunder og schæfere), så det kommer vi ikke til å gjøre uansett, selv om mye tyder på at hun ikke kan ha HD enda
Med separasjonsangsten, så tenker jeg egentlig ikke så mye over det til daglig. Vi har vendt oss til det, og det er liksom «normalt» for oss. Vi har ingen problemer så lenge hun har buret sitt. Problemet oppstår dersom vi går fra henne i et annet rom enn der buret står, eller ute, og dermed så unngår vi å gjøre det. Med mindre vi er nødt, så går vi ikke tur til butikken slik hun må stå ute å vente, for da bjeffer eller piper hun helt til vi kommer ut igjen.